Einar Vatle, veterinær og spesialinspektør i Mattilsynet Hedmarken

Hva skjer dersom en dyreeier ikke lenger er istand til å gi dyra det stellet de skal ha? Når bør jeg varsle? Hvem og hvor skal jeg varsle? Og hva skjer hvis jeg varsler?

Dyrevelferdslovens § 5 slår kategorisk fast: ”Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet.”

Fra Mattilsynets nettsider

Mattilsynet gjennomførte om lag 17 000 tilsyn i dyrehold i 2012, mange av dem med utgangspunkt i de 8600 varslingsmeldingene de mottok.

Varslingsplikten har gitt flere varslinger. Samtidig som er blitt lettere å varsle, gjerne anonymt.

Her kan du lese mer rundt varslingsplikten og prosedyrene Mattilsynet følger.

Det er dyreholderen som har ansvaret for tilsyn og stell

– Det er dyreholderen som etter loven har ansvaret for å gi dyra det tilsynet og det stellet som de trenger, fastslår Einar Vatle, veterinær og spesialinspektør i Mattilsynet.

Ved fysisk sykdom er dyreholderens utfordringer åpenbare – og som oftest er gårdbrukeren rask til å finne avløser.
Men i tilfeller med psykiske belastninger er det ofte verre.
– Da lukker folk seg mer inne. Det blir vanskeligere å få greie på hvilken situasjon gårdbrukeren er i, og dermed også vanskeligere å komme til med hjelp, sier Vatle.

Mange blir lettet når situasjonen kommer for en dag

Det betyr slett ikke at hjelp er uønsket:

Einar Vatle og kollegene i Mattilsynet gjennomfører 17 000 tilsyn hvert år

– Jeg har selv møtt gårdbrukere som har vært veldig lettet når situasjonen har kommet for en dag – når vi har kunnet kanalisere hjelp for ham personlig og for dyreholdet, framfor en situasjon hvor han går og sliter med problemene alene.

Einar Vatle påpeker at Mattilsynet er avhengig av varsling dersom de skal kunne bidra:

– Jo tidligere vi kommer inn i et dyrevelferdsproblem, jo lettere er det å løse det, til beste både for dyreholderen og for dyra. Hvis vi ser at gårdbrukeren trenger hjelp og det er en fare for at dyra ikke får stellet de trenger, vil vi ta kontakt med samarbeidspartnere som kan bidra til å løse situasjonen. Det kan være Landbrukskontoret, dyrlege eller nær familie og naboer, og det kan ikke minst være innen helsevesenet.

Jo tidligere vi kommer inn i et problem, jo lettere er det å løse til beste for dyreholder og dyra